Mitt favorittalbum: Miles Davis er en hyllest til Jack Johnson.

Mitt favorittalbum: Miles Davis er en hyllest til Jack Johnson.

PhD i kulturstudier; underviser i kriminologi og rettsstudier, Griffith University.

Opplysningserkl ring.

Dean Biron jobber ikke for, konsulterer, eier aksjer i eller mottar finansiering fra firma eller organisasjon som vil ha nytte av denne artikkelen, og har ikke utlevert noen relevante tilknytninger utenfor deres faglige avtale.

Griffith University gir finansiering som medlem av The Conversation AU.

The Conversation UK mottar finansiering fra Hefce, Hefcw, SAGE, SFC, RCUK, The Nuffield Foundation, The Ogden Trust, The Royal Society, The Wellcome Trust, Esmee Fairbairn Foundation og Alliance for Useful Evidence, samt seksti-fem universitetsmedlemmer.

Publiser artiklene vare gratis, pa nettet eller i utskrift, under Creative Commons-lisens.

Store plater oppstar ikke nodvendigvis ut av historiske brudd. Ikke desto mindre, Miles Davis er en hyllest til Jack Johnson, er viktig i jazz og rock historie, hvis bare for a ha ubehagelighet a forstyrre begge sa radikalt. Det er kanskje Davis beste album fra en tidlig pa 1970-tallet da han rev ned genreveggene reist i publikums sinn.

Albumet var Davis andre stab pa et lydspor, etter Heis til Gallows i 1958. Jack Johnson er en dokumentar om den forste afrikansk-amerikanske bokser som blir verdens tungvektsmester. Filmen ble nominert til en Oscar i 1971. Det tilhorende albumet, utgitt samme ar, gikk stort sett ubemerket, ikke hjulpet av Columbia Records a sette feil bilde pa omslaget.

Klubben Davis samlet for Jack Johnson-sesjonene leser, laner fra Zen Maries apt analogi, som FC Barcelona med musikalske oppstillinger. De var: John McLaughlin (gitar); Herbie Hancock (tastatur); Steve Grossman (saxofon); Michael Henderson (bass); og Billy Cobham (trommer). Pa grunn av produsenten Teo Macero’s kutt-og-splitsestil, har gitaristen Sonny Sharrock og andre ogsa bidratt.

I sin 2004 bok So What: The Life of Miles Davis, biograf John Szwed, la merke til hvordan Davis begynte a unnga begrepet jazz allerede i 1968, og foretrakk a se sitt arbeid bare som musikk. Samtidig ble han mer interessert i lydene av den fremvoksende motkulturen. I tillegg til a inkorporere ikke-vestlige og avant-klassiske aspekter i hans lyd, kom Davis under pavirkning av rockere som Jimi Hendrix, James Brown og Sly Stone.

Ifolge gitaristen McLaughlin, Right Off, den forste av to sidelange spor, begynte som en improvisasjon han satte seg av mens han ventet rundt i studioet. Davis scampered ut fra innspillingen messe a delta pa akkurat 2:20. Det som resulterte i var 27 minutter med kollektiv innovasjon som bulldozerer over aksepterte jazzidealer av individuell virtuositet.

Right Off er en strutting, svajende, jabbing stykke – en elektrifisert melange av blues, funk og sjel. Uhibitert av begrensninger av sjangeren, var Davis og hans mannskap flammende en sti mate i forveien av den clotted radikalismen av mye jazz og rock.

Miles Davis – Right Off (1971).

Yesternow – side to av den opprinnelige LP – er forskjellig; et ettertraktet, n r-ambient lydlandskap. Robert Christgau fra The Village Voice kalte Yesternow “humormusikk for en ferie pa manen”, som noyaktig fanger sin eksotiske drift.

I linernotatene til 1982-platen On Land (en annen staude favoritt i dette huset), roser Brian Eno den “romslige kvaliteten” av Han elsket Ham Madly, Davis’s 1974-eleganse til Duke Ellington. En wobbly linje kan trekkes fra 1969 pa en stille mate gjennom yesternow til han elsket ham gal, og innflytelsen fra disse revolusjonerende verkene pa eno og myriad andre ukonvensjonelle artister er palpable.

Notatene Davis skrev for Jack Johnson-hint pa sin egen voksende folelse av marginalisering: “Og selvfolgelig blir han fodt Svart i Amerika … vi vet alle hvordan det gar.” Med Richard Nixon i Det hvite hus, Vietnam i meltdown og Kent og Jackson State massakrer friske i tankene, disse var urolige tider i Amerika. Davis selv var heldig for ikke a bli alvorlig skadet i en kjoreturskyting, som endte med at han ble arrestert.

Denne posten ligger ogsa i margene. I dag fortsetter de fleste kritikere a boye sine favoriserte stilarter – jazz, rock, folk, klassisk – i sentimental termer, og paberoper seg statiske snarere enn utviklende former. Jack Johnson, ogsa rock-boyd for jazz, for jazz-like for rock, seiler langt utover slike lukkede fortellinger.

Miles Davis – Yesternow.

Betydningen av Davis til jazztradisjonen kulminerer rundt tiden hans 1959-album Kind of Blue. I de senere ar har konservative kommentatorer, av hvilken trompeter Wynton Marsalis er mest fremtredende, forsokt a slette ikonoklastene som Davis og Ornette Coleman fra den senere sjangerenes historie. For den gjennomsnittlige jazzpuristen er Jack Johnson bare et bevis pa at Davis solgte ut for a rocke.

Allikevel er rockens dominerende anglo-amerikanske kanon like reduktiv som sin jazzmodell. For eksempel, i hans siste bok 1971: Aldri et kjedelig oyeblikk (undertitlet Rocks Golden Year), utelukker David Hepworth utelukkende Jack Johnson fra en liste med 100 album som tilsynelatende bekrefter 1971 som “annus mirabilis av rockmusikk”. Absolutt har rockkritikere tatt slag av Bla i sin vanlige kanon mens de ignorerer likesa av Jack Johnson.

I sannhet kan det synes a v re ubegrenset a velge et enkelt “favoritt” album fra det kolossale havet av innspilt musikk som na er tilgjengelig. Pa en annen dag kunne jeg ha valgt PJ Harveys fortellinger, City of Stories, Laurie Anderson’s United States Live, Triosk’s Headlight Serenade, Dead Cs fremtidige artister, Neil Youngs Rust sover aldri, The Indestructible Beat of Soweto, The Anthology of American Folkmusikk, eller en av dusinvis av andre utfordrere.

Men kanskje Jack Johnson er et passende valg: et album som minner om hvordan vi opptar en flytende, evolusjonerende lydverden, hvor favoritter allerede horte a konkurrere med andre som fortsatt skal oppdages. Eller, da Davis selv advarte: “De blir odelagt pa den falske nostalgi-tingen.”


Vil du spille i det beste kasinoet? Vi fant det for deg. Trykk her nå!